Fra Wikipedia

Schäferhund

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Schäferhund (FCI# 166), på norsk også kalt schäfer og schæfer (Språkrådets norske rettskriving), er en hunderase som oppsto i Tyskland mot slutten av 1800-tallet. Tre regioner i Tyskland ble berømt for avl av disse hundene: Württemberg, Thüringen og Bayern.^[1]

Opprinnelse og alder

Schäferhund

Navnet «schäferhund» stammer fra det tyske ordet «Schäfer», som betyr «sauegjeter». Rasen oppsto etter kryssavl mellom det man trodde var ulike tyske fårehunder og collie, utført av rittmester Max Von Stephanitz på siste halvdel av 1800-tallet. Han ønsket å skape en dugelig brukshundrase, noe han må kunne sies å ha lykkes med. Moderne forskning med DNA har imidlertid vist at fårehunder ikke kan ha dominert avlsarbeidet Stephanitz utførte, for schäferhundens nærmeste slektninger er beviselig molossere (Heidi G. Parker m.fl.^[2], 2004). Schäferhundens nærmeste slektninger er raser som newfoundlandshund og fransk bulldog. Også bullmastiff, rottweiler og flere andre molossere er forholdsvis nære slektninger, mens fårehundslinjene er svært beskjedne (trolig collie og/eller en belgisk fårehundvariant som tervueren og/eller malinois).

Stephanitz viste fram den nye hunderasen for første gang på Hannover-messen i 1892. Den 22. april 1899 presenterte så Stephanitz schäferhunden «Hektor Linksrhein», som da hadde fått gjort om navnet sitt til «Horand von Grafrath», ved en hundeutstulling i Karlsruhe. Samme dag dannet han og 13 andre entusiaster schäferhundklubben Verein für Deutsche Schäferhunde (SV). Den første rasestandarden ble presentert 20. september samme år, og den første hunden som ble stambokført i det nye stambokregistret var nettopp «Horand von Grafrath». Alt i 1901 ble den første schäferhunden godkjent som politihund i Tyskland. Registeret vokste også hurtig. I 1903 var det blitt 575 medlemmer. I 1913 var antallet steget til 5 988 medlemmer. Siden ble schäferhunden, under ledelse av Verein für Deutsche Schäferhunde (SV), utviklet til den populære rasehunden vi nå kjenner. I dag er Verein für Deutsche Schäferhunde (SV) verdens største raseklubb for en enkelt hunderase. Medlemstallet har passert 85 000 medlemmer.^{[trenger referanse]}

Den første schäferhunden i Norge kom trolig i 1910, importert fra Tyskland av en viss overkonstabel Braaten.^{[trenger referanse]} Dette var ei tispe med det klingende navnet Bella Zahne. Den første hannhunden skal ha kommet hit fra Danmark og het Fluks. Den ble politihund i Asker og siden parret med Bella Zahne. De danner således en genetisk grunnstamme for flere av dagens norskoppdrettede schäferhunder.

Utseende, anatomi og fysikk

Schäferhunden er en stor og ganske kraftig hund med en langstrakt skrånende kropp, der lendepartiet er klart lavere enn skulderhøyden. Hannene blir normalt 60-65 cm i skulderhøyde og veier 30-40 kg. Tispene blir ca. 5 cm lavere og veier ca. 22-32 kg. Pelsen har tette slette dekkhår og kraftig underull. Hodet er kileformet og tørt, verken for bredt, spisst eller grovt, med stående spisse ører. Halen er lang og buskete og skal bæres i en mykt bøyd kurve. Fargen er vanligvis sort (sadel) med rødbrune, brune, gulbrune og lysegrå sjatteringer, mot hvetefarget i bukregionen. Ensfarget sort og grå er også tillatt, men sistnevnte skal ha sort sadel og maske. Ubetydelige innslag av hvitt tillates. Underullen er gjerne lysegrå. Hodet skal ha sort maske.

Bruksområde

Schäferhunden er i dag delt i en utstillingsdel som er avlet til å vinne utstillinger, mens bruksdelen er avlet for å yte som brukshund og brukes i dag i alt fra lavine- og ettersøkshund, til politi- og militær tjenestehund med en rekke ulike oppgaver. Den er også en meget populær familiehund som egner seg bra til både trekking av pulk, agility, kløving og andre former for hundesport.

Lynne og væremåte

Schäferhunden er en selvsikker, modig, oppmerksom og godlynt hunderase som passer godt for folk og familier med noe erfaring og som har en sportslig eller bruksmessig innstilling. Den trenger dressur, oppgaver og utfordringer for å trives maksimalt, og egner seg dårlig som «hjemme-alenehund» i en leilighet.

Schäferhunden ble gjennom mange år selektivt avlet for sin aggressive holdning til fremmede. Hart og Hart dokumenterte i 1985 at rasen figurerer i toppsjiktet blant hunderaser med et sterkt territorialforsvar.^[3] Det er disse egenskapene som gjør den til en ypperlig vakthund. Schäferhunder kan derfor vise aggresjon mot fremmede.

Annet

I senere år har det blitt stadig større fokus på schäferhundens dårlige bakbensvinkler, blant annet sterkt kritisert som «onaturliga kroppsformer och fysiologiska anomalier» av Sveriges Veterinärförbund.^[4]

Siden schäferhund er så populær er det også svært mange som driver med oppdrett av denne rasen.^{[trenger referanse]} Utstrakt matadoravl og linjeavl (innavl) er og har vært et problem.^{[trenger referanse]}

Hvit schäferhund ble akseptert av FCI som egen hunderase under navnet hvit gjeterhund i 2002.^{[trenger referanse]}
Langhåret schäferhund er akseptert som variant av rasen, men med underull. Den kan delta på både offisielle utstillinger i regi av NKK og også delta på spesialutstillinger i regi av Norsk Schäferhund Klub f.o.m 01.01.2012. Den er en svært populær og en ofte foretrukket brukshundvariant i mange miljøer.^{[trenger referanse]}

Rasen er arvelig disponert for hofteleddsdysplasi (HD) og albuleddsartrose (AA).^{[trenger referanse]} Visse linjer er dessuten utsatt for såkalt schäferkløe, en atopisk allergi som er arvelig belastet.^{[trenger referanse]}